Skip to content

Drømmejobben

Hva vil jeg bli, nå som jeg har blitt stor?

Noen spørsmål truer frem en nærmest vemmelig følelse i kroppen, en følelse du vet at det kun er du som kan gjøre noe med, eller finne ut av; men du har stort sett satt den på vent. Det er ikke så farlig, jeg finner det ut siden – en dag jeg har bedre tid.

Unnskyldningene er mange for å unngå å tenke på hva det skal bli av deg en gang i den distanserte fremtiden. Hva skal du bli når du blir stor, spør de?; og de gir seg ikke. Spørsmålet får man høre i tide og utide fra man omtrent entrer dørterskelen til første klasse, og allerede da nærmest uvitende begynner sin evige reise mot noe større.

I en tidligere forelesning med Karl Philip Lund dukket spørsmålet opp igjen i det han ba oss skrive et blogginnlegg om vår drømmejobb. Noen vet hva de vil bli fra barneskolen av og har nærmest et kall på hva de ønsker å vie livet sitt til, mens andre har litt vanskeligere for å finne ut hva man ønsker å fylle fremtidens dager med – og i siste kategori har jeg vel stort sett vært å finne.

Det har aldri stått på store drømmer, men man innser vel etterhvert at selv om noe ser fint og fantastisk ut, er det ikke nødvendigvis det som er riktig i lengden.

Så, hva er en drømmejobb, og hvordan finner man den? Hva vil den krever av deg, og hva krever du egentlig av den i lengden?

Jeg husker godt hva jeg en gang ville bli, og svarte kort og godt enhver som måtte lure at jeg skulle bli popstjerne. Verden lå for mine føtter, og jeg var klar for å ta den med storm. Vi har alle vært der, har vi ikke?

Den o så store barndomsdrømmen om å kunne underholde en hel verden med sine talenter. Heldigvis for dere forble mine drømmer om å entre mikrofonen og scenen lagt igjen på barnerommet.

Når jeg begynte på skolen tok det ikke lang tid før vi ble introdusert for både dagbøker og minnebøker hvor man så velformulerende som mulig skulle beskrive sitt drømmeliv og hva man ville bli om, det som da føltes ut som, hundre år.

Jeg husker jeg tenkte mye på dette spørsmålet, og i en unnskyldt stund – etter å ha blitt inspirert av en film, samt sett på pappas mekking i garasjen – lirket jeg stolt fra meg i en venninnes minnebok at bilmekaniker var det jeg skulle satse på. Det var det jeg ville bli! En utskeielse ut av det vanlige hva meg angår, og en tanke som ble forkastet i samme sekund som den ble skrevet.

Det er merkelig hva et barnesinn kan inspireres av, og om det var et forsøk på å skille seg ut en stakket stund eller vrangforestillinger om hva det skulle bli ut av meg er enda uvisst.

Jeg har drevet med mye forskjellig gjennom årenes løp, men har aldri helt funnet noen interesser som jeg har blitt lidenskapelig opptatt av, og som jeg derfor har hatt lyst til å ta med meg i vurderingen av fremtidens endestasjon.

I løpet av videregående utviklet jeg en litt spesielt sær interesse for kunst- og litteraturhistorie, og dette førte meg til tanken på å bli norsklærer. Jeg forsto fort at selv om man likte litteraturhistorie, diktanalyser og å skrive, holdt det ikke helt i lengden når alt kom til alt. Det oppfylte heller ikke mine forestillinger om en drømmejobb.

Så var det dette med å skrive da, noe jeg alltid har hatt stor sans for – hva kunne dette brukes til? Etter litt research og fundering var det journalist som ble mitt forestilte kall. Et nokså godt alternativ, men allikevel var det noe som ikke helt stemte, for selv om jeg likte å skrive, var det ikke nødvendigvis nyhetsproduksjon som trigget meg mest.

Blant russetidens påfunn og grunnskolens avslutning kom jeg frem til at markedsføring og PR var to interessante sider av business-aspektet til bedrifter. Og det var sistnevnte som fanget min oppmerksomhet mest, og som til slutt endte opp med å bli kompasset på min ferd mot drømmejobben –  spesielt med tanke på at jeg nå tar en bachelor i nettopp dette.

Så hva er det egentlig alle disse tankene om en ønsket fremtidsposisjon har til felles?

Når jeg tenker tilbake på den ferden jeg har vært igjennom – både tankemessig og opplevelsesmessig – siden de første beundringsblikkene ble sendt til verdens største stjerner, den dagen for så mange år siden, er det mye som har skjedd med forståelsen og oppfattelsen av hvordan verden henger sammen – og godt er nå det.

Men, allikevel er det en rød tråd som har ligget nærmest underforsått gjennom denne ferden. I ettertid har jeg kanskje innsett at det er summen av alt jeg har omgitt meg med som har dannet grunnlaget for de egenskaper og interesser jeg har, og som også fremgår som enden av den røde tråden.

For hva er det egentlig en popstjerne, en norsklærer, en journalist og en PR-rådgiver har til felles? Svaret ligger egentlig i deres tilnærmingsmetode til andre, alle har de et budskap, alle ønsker de å nå ut med noe til noen andre, de har en historie å fortelle, og alle er de tydelige avsendere av en eller annen form for kommunikasjon.

Det er merkelig å tenke på hvordan mange år med fundering og et håp om at det en eller annen dag skal dukke opp noe passende for akkurat meg, har ført meg frem til konklusjonen om at summen av mine egenskaper og interesser er det som er min fremtid.

Enkelt regnestykke vil du kanskje påstå, men det tok meg nesten tyve år å virkelig ta til meg fellesnevneren som befant seg blant alt jeg liker å gjøre. Og det var vel egentlig ikke før jeg virkelig begynte å reflektere over mine egne ferdigheter at jeg forstod hvor gullbilletten kunne befinne seg.

Om en jobb innenfor kommunikasjonsfeltet er det som er mitt kall gjenstår vel egentlig å se. Men, jeg vet at det er noe av det jeg er mest lidenskapelig opptatt av. At informasjon og budskap når frem. Det som fortelles skal også oppfattes og forstås slik det var ment. Innkodingen er nødt til å samstemme med tolkningen dersom budskapet skal nå helskinnet frem.

Og det er det ikke alltid det gjør. Både bedrifter og privatpersoner kan stå fast i situasjoner hvor deres budskap ikke når ut eller ikke kommer frem til riktig mottakere, og på riktig vis. Og hva er da kommunikasjonen verdt?

Jeg har alltid likt å formidle ting, fortelle historier, forklare, fundere, formulere og lar meg til stadighet fascinere av hvor mye nettopp denne kommunikasjonsprosessen har å si for hvordan vi mennesker samhandler og interagerer i en hver situasjon.

Ikke minst syntes jeg det er viktig å kunne bidra til å kommunisere ut meningsfylt innhold til en målgruppe, sørge for at noen forstår noe. Kanskje bidra til å gjøre en, om ikke stor, forskjell for noen.

Som en klok mann sa en gang: ”My goal is to build a life i don´t need a vacation from”, og dette har egentlig vært en form for leveregel som jeg har tenkt mye på siden jeg først leste det.

Build a life you don´t want a vacation from

 Jeg tenker at det er en stor sammenheng mellom det vi omtaler som drømmejobben og det vi som små funderte stort på, om hva vi vil bli når vi ble store. For det ligger i ordet – vil bli -; bør ikke derfor drømmejobben din være en del av deg, noe du brenner så lidenskapelig for at du vil bli en del av det, og la det blir en del av deg, den du er, din identitet?

Vi tilbringer mange timer hver dag på å utføre jobben vår, og derfor kan jeg nesten ikke forstå at undersøkelser viser at hele 80 % av de som har en jobb mistrives med det de gjør (Deloitte’s Shift Index Survey). Det er trist å lese.

Selve definisjonen på en drømmejobb vil ha like mange svar som folk du spør, men jeg tror at det de fleste vil ha til felles er at drømmejobben innebærer noe man er oppriktig glad i å gjøre eller opptatt av.

Dette er ditt liv, og jobben blir – om du vil det eller ikke – en del av livet ditt og den du er. Hvorfor ikke da velge noe du brenner for, hvor du vet at du kan bruke dine ressurser for å utrette en aldri så liten forskjell. Enten for deg selv, eller for noen andre i verden.

Om man lykkes i jobben er opp til en selv og omstendighetene, men om du trives med det du driver med – det er det kun du som kan ta stilling til og gjøre noe med.

// Sarah Emilie Mørch