Skip to content

Sosiale Medier: En demokratisk maktforhandling?

Medier som fenomen og bruken av de er omfattende. De både inkluderer og ekskluderer, definerer, informerer, omhandler og former oss gjennom vår bruk av dem. For å fullt ut kunne forstå deres rolle i samfunnet, sett i sammenheng med oss som brukere, er det mange samfunnsrelaterte elementer som bør vurderes.

Mediene kan forstås som et av de fremste bindeleddene mellom individ og samfunn, og de kan vurderes som en avgjørende faktor for hvordan vi forstår og oppfatter både oss selv og den verden som omgir oss.

Men hva har egentlig deres funksjon og vår bruk av de å si for storsamfunnet og demokratiet?

I løpet av de drøyt hundre siste årene har massemediene vokst frem som et system som på mange måter står for nærmest en beskrivelse av virkeligheten og samfunnet rundt oss, en beskrivelse som i stor grad blir betraktet som vår egen forståelse av verden.

Dette er også et sentralt poeng i forståelsen av at mediene blir betraktet, og betrakter seg selv, som den fjerde statsmakt. En maktform som ikke er nevnt i den norske Grunnloven av 1814, fordi man ikke vurderte mediene som eksisterte på den tiden som en maktfaktorer av større betydning.

Sosiale medier og bruken av de

Måten vi tilegner oss informasjon på, samt hvordan vi interagerer med andre mennesker har endret seg drastisk bare de siste ti årene. Sosiale medier er definisjonen på det mer moderne fenomenet av massekommunikasjon, og kjennetegnes fortsatt av tjenester og plattformer hvor man kan nå ut til mange – men disse tjenestene kan nå også romme en samtale, en form for dialog mellom en eller flere parter.

Det kan fort glemmes at folk ikke bare flykter inn i sin egen verden når de somler rundt med en teknisk duppeditt i hånden.
Det er stor sannsynlighet for at de snakker eller er i interaksjon med andre mennesker.

Når man således kan forstå at det er selve relasjonen mellom menneskene som faktisk betyr noe, blir forståelsen mer utbredt for at kommunikasjon gjennom smarttelefoner og skjermer er en måte å være sosial på.

Allikevel er det sosialisering på en helt annen måte enn hva vi har sett tidligere i historien.

Kommunikasjonsteknologien har et ganske så unikt spredningsmønster sammenlignet med andre teknologiske fremskritt, grunnet det vi kaller nettverkseffekter.

Jo flere som bruker teknologien, jo mer nyttig blir den også for brukerne av den. Dette blir ofte omtalt som en kritisk masse, og blir forstått som det punktet hvor folk begynner å anta at ”alle” har tilgang på teknologien. Når teknologien når en kritisk masse av brukere og gjennom dette blir en del av vår hverdag, er det ofte et resultat av at den løser et problem vi tidligere har måtte forholde oss til (Aalen 2015).

Hvorfor bruker vi tid på sosiale medier, har du kanskje spurt deg selv – eller noen du kjenner som gjerne litt for ofte er å finne fordypet i en skjerm. Jo, det skal jeg si deg. Fordi folk er folk – og lik folk flest. Vi liker å være tilstede og kjenne en tilhørighet til andre mennesker der de er å finne.

Sosiale medier ser ut til å være en løsning på flere av våre behov, som: informasjon, underholdning og tidsfordriv, fellesskap og sosial interaksjon, og personlig identitet; med alle underkategorier dette måtte innebære. Vi pleier relasjoner, titter og følger med på både kjente og ukjente mennesker, tilegner oss nyheter, uttrykker identitet, reflekterer over hvem vi er, samt søker anerkjennelse og bekreftelse fra andre.

Denne oppførselen er absolutt ikke ny av dage. Vi mennesker har de samme behovene som vi alltid har hatt når det kommer til relasjoner og kommunikasjon; vi har bare fått ny teknologi å utfolde og opprettholde våre samhandlinger på.

Maktendringer og demokrati

Frembruddet av den sosiale kommunikasjonen, uten fysisk tilstedeværelse, kommer ikke alene – og den kommer ikke uproblematisk.

Den sosial mediekommunikasjon byr på maktendringer. Endringer som alle omfatter at noen mister sin makt til mange. De som tidligere har besittet makt alene må nå dele den med flere.

Politikerne må dele sin makt med velgerne, produsenter må dele med konsumenter, og journalister og redaktører er godt i gang med å dele sin makt med leserne. Noe som blant annet utspiller seg i dagens rivende medieutvikling. Ny teknologi har gitt samfunnets medlemmer en helt unik mulighet for påvirkning og innflytelse – både på godt og vondt.

Et ideelt demokrati inneholder så mye folkelig og direkte deltakelse og påvirkning som overhode mulig; og alle samfunnets myndige borgere skal, uavhengig deres status, ha mulighet for å avgi en gyldig stemme ved politiske vedtak. I dagens Norge forholder vi oss til et representativt demokrati – hvor befolkningen velger representanter som skal ta beslutninger på vegne av oss alle.

Hvordan påvirkes demokratiet således av sosiale medier og maktendringer?

Jeg tror mange relasjoner i samfunnet trolig vil bli styrket som følge av at makten blir jevnere fordelt – og alle bør, med fordel, kunne ta nytte av innspill og tilbakemeldinger fra avhengige relasjoner. Allikevel kan et slikt mangfold også by på utfordringer i forbindelse med institusjonenes troverdighet overfor befolkningen.

Når makten spres, i så måte, vil jeg påstå at man kan si at det direkte demokratiet vil bli mer gjeldende enn hva det tidligere har vært, på grunn av borgernes økende mulighet for utfoldelse; selv om det ikke er komplett utbredt i sin opprinnelige forstand.

Dette byr også på en betydelig utfordring.

Selv om flere nå har potensiale til å kunne delta i den offentlige sfære av Habermas´ ånd og i samfunnsdebattene, mener jeg også at denne friheten utfordrer en av våre viktigste demokratiske institusjoner, nemlig: den frie og uavhengige pressen.

Sosiale medier vs. kritisk journalistikk?

Vi blir eksponert for enorme mengder informasjon hver dag, og innholdet vi presenteres for er derfor nødt til å siles. Journalistene var lenge forbeholdt rollen som portvokter, og nærmest alene stod de ansvarlig for hvilke informasjon vi mottok gjennom redaksjonelle medier, dette innholdet symboliserte derfor også hva de mente vi trengte å bli informer om.

Med sosiale mediers fremvekst blir vi alle til redaktører av eget innhold. Innhold som i dagens samfunn kan risikere å nå nye høyder ved hjelp av nettverkseffektenes spredningsfunksjon, omtrent uavhengig av avsenderens status og posisjon. En utvikling som, ved første øyekast, kan virke utelukkende positiv for borgernes utbredte mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten.

Men, like viktig er det også at de maktavslørende beskyttelsesorganene vi har rundt oss – og som skal stiller seg kritisk til omverden, uten partisk medhold – blir ivaretatt.

Hva skjer egentlig med pressens troverdighet når alle kan bli sitt eget mediehus?

Fører det med seg positive eksterne effekter for det åpne og demokratiske samfunnet? Noe det følgelig burde gjøre, sett ut i fra et normativt demokrati- og ytringsfrihets-perspektiv. Eller fører det med seg ringeffekter som kan skape uønskede situasjoner i fremtiden, med tanke på hvilken posisjon medieorganet er tiltenkt i samfunnet?

For hva er egentlig medienes fremste oppgave, som de sosiale mediene i normativ forstand bør bidra til å opprettholde – og ikke utfordre?

Ferske undersøkelser viser blant annet at befolkningen sliter med å skille journalistikk og reklame fra hverandre – to, så i prinsippet, ikke sammenlignbare momenter. Hvordan skal vi, som samfunnsborgere, ta valg basert på den objektive virkeligheten når det vi blir presentert for like gjerne kan sammenblandes med nådeløs input fra de langt mer grådige kommersielle parter – som i verste utfall ikke tenker over konsekvensene av innholdet de serverer oss mellom dagens nyheter.

Vi kan ikke risikere å miste vår tiltro til de institusjoner som skal servere oss noe av det helligste vi kan få tildelt som borger av et demokratisk samfunn, nemlig et eget og uavhengig vaktorgan som passer på at ting forløper slik det skal, i henhold til norsk lov.

Algoritmenes makt

Det er ingen tvil om at sosiale medier har gjort hverdagen langt enklere for de fleste av oss, kommunikasjonsmessig. Men, selv om sosiale medier også inngår under paraplytermen massemedier innehar de ikke på langt nær den iboende portvokter-rollen som de redaksjonelle mediene står ansvarlige for.

I den grad sosiale medier skulle kunne fungere som veletablerte, objektive mediehus møter vi en aldri så stor utfordrer: algoritmen. En utbredt oppskrift som systemet er programmert til å følge for å løse en bestemt oppgave.

Innhold som likes, deles og betraktes finner sin vei inn i folks nyhetsstrømmer, og det er her algoritmene får sitt utspill. Kanskje spesielt utbredt på Facebook, har de altså makten til å bestemme hva vi blir presentert for. Gjennom sin programmerte funksjon tar den en subjektiv helvurdering på hva du bør se mer av, basert på hva du har likt tidligere og hvem du interagerer med.

Denne funksjonen gir også rom for at brukerne i større grad enn noen gang har mulighet til å overvåke og kontrollere sin egen nyhetsstrøm – hva de blir presentert for og ikke; og det er her enkelt å unnlate enkelte ting fra å nå ditt åsyn. For noen kan denne filtreringen resultere i at man velger å ekskluderer det innholdet man ikke ønsker å bli presentert for.

La meg forklare nærmere.

Et uskrevet borgeransvar

Det er ofte en forskjell å finne mellom hva vi føler vi trenger å vite noe om, og hva vi faktisk ønsker å vite mer om. Og det er ikke alltid man klarer å forholde seg rasjonell til denne problemstillingen blant hverdagens informasjonsstrøm.

Uavhengig av om innholdet ergrer deg eller simpelthen ikke er av interesse, så har vi til en viss grad et behov for å bli presentert for ting vi ikke nødvendigvis ønsker å bli eksponert for.

For eksempel krever det mye mindre av oss å lese en sak om Kardashian-søstrene og deres nyeste påfunn – fremfor å fordype oss i en artikkel om den langt mer komplekse flyktningkrisen. Og nettopp fordi det krever mindre av oss er det (dessverre) nokså stor sannsynlighet for at slikt intetsigende stoff blir prioritert. Det er lettfattelig, det underholder, vi slipper å forholde oss til andres elendighet, og vi kan krype inn i en nærmest skjermet boble, uten forstyrrelser.

Valget er bevisst, men refleksjonene rundt det er ikke alltid like innlysende.

I underbevisstheten blir altså våre medmenneskers nådeløse skjebner nedprioritert til fordel for dumme utsagn og store rumper. Jeg tror at hvis en slik avveiing av prioritert informasjon danner grobunn for folks hverdagslige medievaner vil det, i det lange løp, gjøre mer skade enn nytte.

Situasjonen nevnt ovenfor er selve symbolet på hvorfor vi så sårt trenger de kjære portvokterne; noen objektive, som kan sile ut hva slags informasjon vi trenger å sette oss inn i. Om folk faktisk velger å forholde seg til det vi trenger å vite noe om, er opp til hver enkelt – men, det bør aldri gå på kompromiss med muligheten for å kunne tilegne seg kvalitetsjournalistikk. Noe man i dagens samfunn kanskje kan få et inntrykk av at det gjør, med tanke på all klikk-journalistikken som omgir oss.

Mediene har, som den fjerde statsmakt, et samfunnsansvar for å opplyse borgerne om den informasjonen vi måtte trenge av ulik karakter. Og det er her jeg mener at samspillet mellom mediene og demokratiet kommer til sin rette; for å kunne ta rasjonelle valg som borgere av et storsamfunn er vi nødt til å bli presentert for mer tungt fordøyelig stoff, og enkelte ubehageligheter, for å ta stilling til hvordan man på best mulig måte kan forbedre eller løse en situasjon.

Vi kan simpelthen ikke skjerme oss selv fra verdens urettferdigheter til fordel for scrolling i sosiale medier og søte kattevideoer, for så å tenke at vi har gjort vårt.

Journalistikken, i sin forstand, burde ikke tillate seg muligheten for å bli forvekslet med øvrig innhold fra kommersielle parter eller la seg bli assosiert med klikkbart kjendisnytt. Dette frarøver de ikke bare deres samfunnsnyttige og prinsipielle oppgaver, men også deres troverdighet – journalistikkens kanskje fremste fortrinn og viktigste egenskap.

Skal demokratiet opprettholdes i sin saligste form krever det noe av oss, og selv om politikerne tar mange viktige valg på vegne av oss, står man også ansvarlig for å ta noen betydelige valg selv.

Et av disse valgene bør, blant mange, være å stille krav til at man blir presentert for det innholdet man har ”krav på”, og som man faktisk trenger innsikt i for å kunne orientere seg i et ellers så informasjonsoverfylt samfunn.

Sosiale mediers maktutfall

Situasjonen stiller seg nok ikke fullt så sort/hvitt som at den kritiske journalistikken og sosiale medier står mot hverandre som fiender i en kamp, hvor kun én kan stå igjen som seirende vinner.

I veldig mange tilfeller er dette to aktører som spiller hverandre gode, og som i flere situasjoner kan være gjensidig avhengige av hverandre.

Jeg mener allikevel at det er viktig å ta forbehold om å bevare sin kritiske sans når vi orienterer oss i et delingsunivers vi sjeldent har sett maken til.

Det er fort gjort å la seg rive med av de overfladiske morsomhetene, som er lett fordøyelig og som tilfører dagen nok en latterkule, fremfor å sette seg inn i en mer tungrodd situasjon fra virkeligheten – og i de fleste tilfeller er det ikke noe galt i at det er slik.

Problemet oppstår imidlertid når kvalitetsinnhold til stadighet blir nedprioritert av redaktørene til fordel for det mer delbare materialet vi finner i sosiale medier. En slik utvikling gagner ingen.

Jeg kan ikke konkludere denne oppgaven med at sosiale medier bidrar til kvalitetsjournalistikkens undergang, og det er heller ikke det som er hensikten.

Jeg ønsker å trekke frem utfordringene vi står overfor med en økende trend innenfor sosiale mediers delingskultur, og medienes økende fokus på underholdende og klikkbare saker, som ikke nødvendigvis har en signifikant betydning for samfunnet.

Det skal allikevel ikke glemmes at de sosiale mediene har mange gode egenskaper å bidra med til opprettholdelsen av et moderne demokrati, og totalt sett er jeg overbevist om at deres inntog har bidratt til å forsterke demokratiet i sin normative forstand; da både sterke og svake stemmer lettere kan bli hørt.

Blant annet skaper deres utforming rom for at langt flere mennesker nå har mulighet til å ta del i den offentlige debatten, og at flere enn noen gang har mulighet til å sette dagsorden og bringe viktige temaer på banen.

Refleksjonene i denne teksten er vurdert med forbehold om at pressen forstår sin plass og utfører sitt arbeid i henhold til deres fremste oppgave, en samfunnsoppgave som spesielt understrekes av den offisielle presseetikken som sier at: ”kravet til kritisk granskning av all maktutøvelse er det etiske fundamentet all seriøs journalistikk bygger på”.

Her må det forstås at god presseskikk blant annet går ut på at mediene vet å forholde seg objektive (i folkets favør) ved valg av kilder – og ikke gjør seg selv til en forlenget arm av andres makt.

I denne sammenheng er det to hypoteser om utfallet av de sosiale medienes makt jeg ønsker å trekke frem:
1) De rike blir rikere
2) De fattige blir rikere

Hvilket av disse utsagnene som gjør seg mest gjeldende på talen om sosiale mediers makt kan diskuteres. Det er allikevel liten tvil om at de som allerede har dannet seg en posisjon i samfunnet, og som har makt fra før, på mange måter har mulighet til å tilegne seg mer makt gjennom synlighet i og bruk av sosiale medier. Effekten forsterkes.

På samme måte kan de som tidligere ikke har hatt en sterk stemme i samfunnsdebatten få mulighet til å ytre seg – og de har nå større sjanse for å bli hørt gjennom de sosiale medienes funksjon og delingspotensiale.

Ideelt sett burde maktfordelingen gå ut på at velposisjonerte opinionsledere og  yrkesgrupper, som f.eks. journalister, bruker sosiale medier for å spre sitt innhold bredere ut; – noe som kan resultert i at også stadig flere samfunnsgrupper kan få tilgang til vesentlig informasjon – både om betydelige debatter og øvrig informasjonsinnhenting.

Mest sannsynlig er det en sammenblanding av disse hypotesene som trolig gjør seg gjeldende for det moderne samfunnets borgere og deres utfoldelsesmuligheter –  samtidig er det kanskje også en veloverveid kombinasjon av disse som er mest gunstig for at vårt verdifulle demokrati, i all sin prakt, skal kunne bestå; både med og uten sosiale medier.

// Sarah Emilie Mørch

 

Kilder foruten om de som er oppgitt i løpende tekst: 
– Aalen, Ida. 2015. Sosiale Medier. Fagbokforlaget, Bergen.
– Gripsrud, Jostein. 2011. Mediekultur, Mediesamfunn. Universitetsforlaget, Oslo. 

– Staude, Cecilie & Marthinsen, Svein Tore. 2013. Sosial Kommunikasjon. Kommuneforlaget AS, Oslo. 

4 Comments

  1. cecilie staude cecilie staude

    Hei Sarah – her har du virkelig jobbet, mye interessant lesning og god bruk av teorien. Jeg savner på den annen side kanskje litt mer drøfting, det blir mye referering. Kan du inkludere noen egen synspunkter rundt det du snakker om, og gjerne eksemplifisere med egne erfaringer. Blogginnlegget blir ofte mer lesevennlig på denne måten. Jeg savner også at du lenker til relevant kildemateriale der det er naturlig – slik at den som vil vite mer kan klikke seg videre for å få underlaget på det som omtales.;-)

    • Sarah Emilie Mørch Sarah Emilie Mørch

      Tusen takk for en utfyllende tilbakemelding, Cecilie! Dette skal jeg forbedre til mappeinnleveringen 🙂 God helg!

  2. Utrolig bra innlegg, Sarah! Du beskriver, drøfter og ikke minst svarer på mange gode punkter her. Du trekker inn informasjon som jeg ikke har tenkt tanken på en gang, noe som gjør at det for meg som leser er meget interresant å lese!

    Håper du fortsetter å blogge til høsten, selv om vi nå (dessverre) går ut i de siste ukene med valgfaget vårt, eller den påtvungne bloggingen som noen også mener. Fortsett slik som du gjør, og jeg tror du vil nå langt.

    • Sarah Emilie Mørch Sarah Emilie Mørch

      Tusen takk for superhyggelig kommentar, Martine! Gøy å høre at du finner det interessant. Det spørs nok om ikke bloggen faktisk skal få lov til å leve utover høsten, med ny input når det måtte passe seg. Det har definitivt vært god læring i å skrive ned tanker og reflektere rundt de ulike temaene. Vi får motivere hverandre litt 🙂

      Lykke til i innspurten!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *